Velkommen til Veien til lykke-E-kurset

Toleranse er en god hjørnestein å bygge mellommenneskelige relasjoner på. Når man ser på massakrene og lidelsene som religiøs intoleranse har forårsaket gjennom hele menneskehetens historie og opp til våre dager, kan man se at intoleranse er en aktivitet som strider sterkt imot overlevelse.

Religiøs toleranse betyr ikke at man ikke kan uttrykke sin egen overbevisning. Det betyr at å prøve å underminere eller angripe en annens religiøse tro og overbevisninger alltid har vært en snarvei til vanskeligheter.

Filosofer har siden det gamle Hellas’ tid diskutert med hverandre om Guds, menneskets og universets natur. Autoritetenes meninger svinger frem og tilbake: Akkurat nå er det filosofiene «mekanisme» 1 og «materialisme»2– som daterer seg fra så langt tilbake som oldtidens Egypt og Hellas – som er på moten: De forfekter at alt er materie, og overser, enda så elegante forklaringene deres på evolusjon kan være, at forklaringene deres likevel ikke utelukker tilleggsfaktorer som kan være i funksjon, og som kanskje bare bruker slike ting som evolusjon. De er i dag de «offisielle» filosofiene og blir til og med undervist på skoler. De har sine egne fanatikere som angriper andres overbevisninger og religion: Resultatet kan være intoleranse og strid.

Hvis alle de klokeste hodene siden det femte århundret f.Kr. eller tidligere aldri har klart å bli enige for eller imot religion, er det en kampplass mellom mennesker man vil gjøre klokt i å holde seg borte fra.

Ut fra dette havet av stridigheter har ett lysende prinsipp dukket opp: Retten til å tro slik man selv velger.

«Tro» og «overbevisning» bøyer seg ikke nødvendigvis for logikk: De kan ikke engang erklæres å være ulogiske. De kan være helt atskilte ting.

Ethvert råd man kunne gi en annen om dette emnet, er sikrest når det ganske enkelt forfekter retten til å tro slik man selv velger. Man har full frihet til å fremholde sine egne overbevisninger for anerkjennelse. Man er i fare når man søker å angripe andres overbevisninger, og i enda større grad når man angriper og prøver å skade andre på grunn av deres religiøse overbevisninger.

Mennesket har siden artens daggry funnet stor trøst og glede i sine religioner. Selv dagens «mekanist» og «materialist» høres veldig mye ut som prestene i tidligere tider når de sprer sine dogmer.

Mennesker uten tro er en temmelig ynkelig forsamling. Man kan til og med gi dem noe å tro på. Men når de har religiøse overbevisninger, respekter dem.

Veien til lykke
kan bli full av strid
når man unnlater å respektere
andres religiøse overbevisninger.

1. 1. mekanisme: det synet at alt liv bare er materie i bevegelse, og kan forklares fullstendig ut fra fysiske lover. Fremmet av Levkippos og Demokrit (460 f.Kr.–370 f.Kr.), som kan ha fått det fra egyptisk mytologi. Forsvarerne av denne filosofien følte at de måtte overse religion fordi de ikke kunne redusere den til matematikk. De ble angrepet av religiøse interesser og angrep på sin side religioner. Robert Boyle (1627–1691), som utviklet Boyles lov i fysikken, gjendrev det ved å stille spørsmålet om hvorvidt naturen kunne ha planer for slike ting som materie i bevegelse.
2. 2. materialisme: enhver av en gruppe metafysiske teorier som ser på universet som bestående av harde gjenstander, slik som steiner, store eller veldig små. Teoriene søker å bortforklare slike ting som sinn ved å si at de kan reduseres til fysiske ting eller deres bevegelser.
   Materialisme er en svært gammel idé. Det finnes andre ideer.