Forskrift 20, Prøv å behandle andre slik du ville ønske at de behandlet deg
20. FORSØK Å BEHANDLE ANDRE SLIK DU VILLE ØNSKE AT DE BEHANDLET DEG.
Dette er en positiv versjon av «Den gylne regelen».
Ikke bli forbauset hvis noen ser ut til å ta det ille opp når han eller hun blir bedt om å «være god». Men motviljen behøver ikke i det hele tatt å komme fra ideen om å «være god»: Det kan være fordi personen faktisk har en misforståelse angående hva det betyr.
Man kan komme opp i en mengde motstridende meninger og forvirringer om hva «god oppførsel» kunne være. Kanskje man aldri har forstått – selv om læreren gjorde det – hvorfor man fikk den karakteren man fikk i «oppførsel». Man kunne til og med ha fått eller skaffet seg falske data angående dette: «Barn skal ses og ikke høres», «Å være god betyr å være passiv».
Det finnes imidlertid en måte man kan oppklare det hele på til sin fulle tilfredshet.
Til alle tider og på de fleste steder har menneskeheten sett opp til og æret visse verdier. De blir kalt dydene.1 De har vært tilskrevet vise menn, hellige menn, helgener og guder. De har utgjort forskjellen mellom en barbar og en kultivert person, forskjellen mellom kaos og et anstendig samfunn.
Det kreves ikke nødvendigvis en befaling fra himmelen, og heller ikke en kjedsommelig søken gjennom tykke filosofiske verk, for å oppdage hva «god» er. En personlig erkjennelse kan inntreffe angående emnet.
Nesten enhver person kan arbeide seg frem til det.
Hvis man tenker over hvordan man ville like å bli behandlet av andre, ville man komme frem til de menneskelige dydene. Bare finn ut hvordan du ville ønske at folk behandlet deg.
Du ville muligens først av alt ønske å bli behandlet rettferdig: Du ville ikke ønske at folk løy om deg eller fordømte deg skarpt eller på falskt grunnlag. Ikke sant?
Du ville sannsynligvis ønske at dine venner og ledsagere skulle være lojale: Du ville ikke ønske at de skulle forråde deg.
Du kunne ønske å bli behandlet med god sportsånd, ikke å bli narret eller lurt.
Du ville ønske at folk var redelige i sin omgang med deg. Du ville ønske at de var ærlige mot deg og ikke snøt deg. Stemmer?
Du kunne ønske å bli behandlet vennlig og uten grusomhet.
Du ville muligens ønske at folk var hensynsfulle overfor dine rettigheter og følelser.
Når du var nedfor, ville du kanskje like at andre var medfølende.
I stedet for å skjelle deg ut, ville du sannsynligvis ønske at andre viste selvkontroll. Ikke sant?
Hvis du hadde noen mangler eller utilstrekkeligheter, hvis du gjorde en feil, er det mulig at du ville ønske at folk var tolerante, ikke kritiske.
I stedet for å konsentrere seg om streng kritikk og straff, ville du foretrekke at folk var tilgivende. Stemmer?
Du ville muligens ønske at folk var velvillige mot deg, ikke gjerrige eller smålige.
Det er mulig at du ville ønske at andre trodde på deg, ikke tvilte på deg ved enhver anledning.
Du ville sannsynligvis foretrekke å bli vist respekt, ikke bli fornærmet.
Muligens ville du ønske at andre var høflige mot deg og også behandlet deg med verdighet. Ikke sant?
Du ville muligens like at folk beundret deg.
Når du gjorde noe for dem, ville du muligens like at folk satte pris på deg. Stemmer?
Du ville sannsynligvis like at andre var vennlige mot deg.
Fra noen ville du muligens ønske kjærlighet.
Og fremfor alt ville du ikke ønske at disse menneskene bare foregav disse tingene, du ville ønske at de var helt ekte i sine holdninger og handlet med integritet.
Du kan sannsynligvis komme på andre. Og det er forskriftene i denne boken. Men over vil du ha funnet frem til en oppsummering av det som kalles dydene.
Det kreves ikke stor fantasi for å innse at hvis andre rundt en jevnlig behandlet en på denne måten, ville ens liv være på et behagelig nivå. Og det er tvilsomt at man ville bygge opp noe særlig fiendskap mot dem som behandlet en på denne måten.
Det finnes et interessant fenomen2 i virksomhet i mellommenneskelige forhold. Når en person skriker til en annen, har den andre en impuls til å skrike tilbake. Man blir stort sett behandlet på samme måte som man behandler andre: Man setter faktisk et eksempel for hvordan man bør behandles. A er lumpen mot B, så B er lumpen mot A. A er vennlig mot B, så B er vennlig mot A. Jeg er sikker på at du har sett dette i funksjon kontinuerlig. Gunnar hater alle kvinner, så kvinner har en tendens til å hate Gunnar. Knut oppfører seg tøft mot alle, så andre har en tendens til å oppføre seg tøft mot Knut – og hvis de ikke tør å gjøre det åpenlyst, kan de for seg selv nære en skjult impuls til å oppføre seg veldig tøft mot Knut hvis de noen gang får en sjanse til det.
I romanenes og filmenes uvirkelige verden ser en høflige kjeltringer med utrolig effektive bander, og ensomme helter som er fullstendige tølpere.3 Livet er ikke slik i virkeligheten: Virkelige kjeltringer er vanligvis temmelig grove mennesker og håndlangerne deres enda grovere; Napoleon og Hitler ble sveket overalt av sine egne folk. Virkelige helter er de mest stillferdige fyrene du noensinne har møtt, og de er svært høflige mot vennene sine.
Når man er heldig nok til å få møte og snakke med menn og kvinner som er på toppen i yrkene sine, blir man slått av den observasjonen som ofte gjøres, at de er omtrent de hyggeligste menneskene du noensinne har møtt. Det er en av grunnene til at de er på toppen: De prøver, de fleste av dem, å behandle andre bra. Og de som er omkring dem, oppfører seg i samsvar med dette og har en tendens til å behandle dem bra, og til og med tilgi dem deres få utilstrekkeligheter.
All right, man kan altså for seg selv utarbeide de menneskelige dydene bare ved å erkjenne hvordan man selv ville like å bli behandlet. Og jeg tror du vil være enig i at man gjennom dette har ryddet opp i enhver forvirring angående hva «god oppførsel» virkelig er. Det er milelangt fra det å være passiv og sitte stille med hendene i fanget og ikke si noe. Å «være god» kan være en svært aktiv og effektiv kraft.
Det finnes lite glede i dystert, behersket alvor. Når noen i gamle dager fikk det til å se ut som om det krevdes et strengt og trist levevis for å være dydig, hadde de en tendens til å antyde at all glede kom fra å være ond: Ingenting kunne være lenger fra sannheten. Glede og nytelse kommer ikke fra umoral! Tvert imot! Glede og nytelse oppstår bare i ærlige hjerter: De umoralske lever utrolig tragiske liv fylt av lidelse og smerte. De menneskelige dydene har lite å gjøre med dysterhet. De er selve livets solside.
Hva tror du ville skje hvis man prøvde å behandle dem rundt seg med
rettferdighet,
lojalitet,
god sportsånd,
redelighet,
ærlighet,
vennlighet,
hensynsfullhet,
medfølelse,
selvkontroll,
toleranse,
tilgivelse,
velvillighet,
tiltro,
respekt,
høflighet,
verdighet,
beundring,
vennskap
og
kjærlighet, og gjorde det med integritet?
Det kunne komme til å ta en stund, men tror du ikke at mange andre da ville begynne å prøve å behandle en selv på samme måte?
Selv når man tar hensyn til leilighetsvise tilbakefall – nyhetene som halvveis skremmer vettet av en, innbruddstyven man er nødt til å slå ned, tullingen som kjører sakte i venstre fil når man er sent ute på jobben – skulle det være temmelig klart at man ville heve seg til et nytt nivå i mellommenneskelige forhold. Ens overlevelsespotensial ville øke betraktelig, og ens liv ville helt sikkert bli lykkeligere.
Man kan påvirke oppførselen til andre rundt seg. Hvis man ikke gjør det allerede, kan det bli mye lettere å gjøre det ved bare å velge ut én dyd hver dag og spesialisere seg på den, denne ene dagen. Ved å gjøre dette ville du til slutt ha innarbeidet alle.
Bortsett fra det personlige utbyttet kan man, selv om det bare er i det små, bidra til å innlede en ny tidsalder for mellommenneskelige forhold.
Småsteinen som slippes i en dam, kan lage ringer som når den fjerneste bredden.
Veien til lykke
gjøres mye lysere ved å
anvende forskriften: «Prøv å behandle
andre slik du ville ønske at de
behandlet deg.»
